Dansekunstner Minda Marie Kalfoss er høsten 2020 engasjert i en 60% prosjektstilling i Dansearkivet. Hun skal blant annet dykke ned i det viktige arbeidet med å ordne arkiver og knytte informasjon til bildene. Minda har også ansvar for å registrere og klargjøre alle filmer i Dansearkivet og i Danseinformasjonens videotek for digitalisering slik at de blir bevart i et evighetsperspektiv.

I tillegg til sin dansekunsterfaring og -kompetanse, som kommer godt med i arkivet vårt, har Minda et ordensgen av formidable dimensjoner. Hun nyter vår fulle tillit og er i tillegg en flott kollega! I dette intervjuet kan du lese mer om arbeidet med Dansearkivet – og hennes kunstneriske og pedagogiske arbeid.

 Minda

Hva jobber du med hos Danseinformasjonen?
Jeg er i høst engasjert i en 60% stilling hos Danseinformasjonen, som prosjektmedarbeider i Dansearkivet. Fra mai 2019 - juni 2020 var jeg også involvert i arbeidet med arkivet, men da på timebasis innimellom andre prosjekter. Det er en skikkelig morsom jobb, som kombinerer både min kjærlighet til dansen og min forkjærlighet for å lage system! Danseinformasjonen er også et veldig koselig sted å jobbe – og jeg tror vi alle savner den vanlige trafikken innom kontoret, som det dessverre ikke er anledning til nå under corona-pandemien. Jeg har tidligere jobbet for Danseinformasjonen under Dansens Dager, og for to år siden søkte jeg på et vikariat hos dem. Selv om jeg ikke ble tilbudt den jobben, fikk jeg allikevel tydeligvis formidlet min orden- og ryddighetssans, som gjorde at jeg i fjor ble spurt om å hjelpe til i arkivet. Jeg kunne ingenting om arkivering, men Sigrun, Sigrid, Marianne og Kamelia har gitt meg god opplæring, og jeg tror vi alle koser oss med dette prosjektet. Det føles fint å kunne være med å bevare norsk dansehistorisk materiale til ettertiden – noe vi er flinke til å minne hverandre på, når vi sitter der og fjerner stift nr. 200 i én og samme perm! (Dansekunstnere har vist seg å være veldig glade i binders og stifter, som alle må fjernes før dokumentene kan legges i arkivboksene)

Hva gjør du når du ikke jobber hos Danseinformasjonen?
Helt siden jeg ble uteksaminert fra Universitetet i Stavanger i 2013 og Peridance Capezio Center i New York i 2014, har jeg jobbet både som dansekunstner og dansepedagog. Jeg trives veldig godt med denne kombinasjonen, og synes det er fint med variasjonen det gir. Jeg er for tiden involvert i det nordiske prosjektet Lonely Riders, som er etablert av Måns Erlandson (SE). Det kunstneriske teamet i Norge består av Christine Vik Bratvold, Karen Høybakk Mikalsen og meg. I tillegg samarbeider vi med dansekunstnere i Finland og på Island. Lonely Riders er et communitydans-prosjekt, som gir ikke-dansere muligheten til å ta del i og skape en danseforestilling, sammen med profesjonelle utøvere. I høst skal jeg også undervise, blant annet ved Jump dansestudio på Østerås.

Hva er Dansearkivet?
Dette er et spørsmål jeg ofte får, når jeg nevner hvor jeg jobber. Jeg må innrømme at jeg selv heller ikke forsto helt hva prosjektet gikk ut på, før jeg startet. Dansearkivet er bygget opp av flere arkivenheter, med hver sin arkivskaper. Dette kan enten være enkeltpersoner eller organisasjoner/prosjekter, som har overlevert arkivmateriale til Danseinformasjonen. Det finnes både fysisk materiale; som dokumenter, bilder og filmer, samt digitalt arkivmateriale. Prosjektet er finansiert med støtte fra Arkivverket, og fullføres etter planen ved utgangen av 2020. Vi som jobber med arkivet organiserer, rydder og sorterer materialet, slik at det både blir godt bevart og på sikt også vil bli et brukervennlig oppslagsverk for allmennheten.

Minda02

Har det vært lærerikt å jobbe med Dansearkivet?
Ja! Det har vært veldig lærerikt å jobbe med Dansearkivet! Først og fremst fordi man får en annen forståelse for og tilknytning til det historiske materialet, når man kan sitte og fordype seg i det. Mye av dansehistorien er jo noe man har blitt fortalt, og selv kanskje ikke hatt et veldig nært forhold til. Når man da får mulighet til å lese og sortere dokumenter, se bilder og identifisere menneskene på dem, blir det mindre abstrakt og mer konkret. Det er også gøy at flere av de som jobber på Danseinformasjonen har arbeidserfaringer som er knyttet veldig tett opp mot mye av det som dukker opp i arkivmaterialet. Det gir noen fine koblinger mellom fortid, nåtid og fremtid!

Mens jeg har jobbet i arkivet har jeg også tenkt mye på hvordan kunstnere, forestillinger og prosjekter presenteres og løftes frem, og at jeg tror mange av oss som jobber i feltet i dag har litt å lære av fortiden. I arkivene har jeg kommet over arbeid som omtales som viktig for utviklingen av dansen i Norge, men som ikke nødvendigvis ble presentert på de største scenene eller for det største publikumet. Det er heller ikke sikkert disse arbeidene ville fått den samme oppmerksomheten i dag, da det foregår så mange ting parallelt hele tiden. Dette har på et vis gitt meg et annet perspektiv på hvordan man kan tenke rundt eget arbeid. Jeg synes det er fint å tenke på at vi alle er med på å skape den norske dansehistorien, og at arbeidene vi gjør har en verdi, uansett om de foregår i periferien eller midt i spotlighten! Det er inspirerende å tenke på at summen av mange enkeltpersoners initiativ og driv, har skapt det dansefeltet vi kjenner i dag – og at Danseinformasjonen har mulighet til å bevare mye av det for ettertiden gjennom Dansearkiv-prosjektet.

Foto: Sigrun Drivdal Johnsen